Little Corn Island

Da det endelig var duket for en liten ferie på tampen av praksisen dro vi 7 jenter fra Bluefields og 4 av jentene I Puerto Cabezas, for å feriere noen late dager på Little Corn. Dette har vi sett frem til lenge, og vi begynner å innse at Nicaragua-reisen begynner å ta slutt. 
Men først litt ferie. Men for å fortjene ferie, måtte vi gjennom den heftigste båtturen vi noensinne har vært på. Det er det værste noen av oss har opplevd. Vi hadde tatt flyt til Big Corn, men for å komme oss videre til Little Corn, måtte vi ta båt. Med vind og bølger måtte vi ta ferje fremfor en liten båt, kalt panga. Etter ca 10 minutter på ferjen, begynte vi å skjenne bølger og sjøgang. Dette lovet ikke godt. Plutselig hadde vi bølger på flere meter høyde rundt oss, og ferjen vugget frem og tilbake. Av og til trodde jeg båten skulle gå under bølgene både fremlengs og sidelengs. Flere merket dette godt, og sterk kvalme meldte sin ankomst hos de fleste. To av oss måtte fint henge over kanten på båten i en og halv time for å spy. Vinden dro sidelengs, som dermed tilsvarer spy sidelengs. Dette var meget flott for den andre som fikk spy i fjeset, dette gjorde merkelig nok ikke noe, fordi formen var så på bunn likevel. Mens noen av oss hadde det helt forferdelig, og fikk uendelig mange blikk av medlidenhet, syns andre dette var egentlig litt morsomt og hysterisk, og koste seg på båtturen med å filme de syke. 

Da vi endelig kom frem måtte vi ta ting i sakte tempo, men for en øy. Det skal sies at vi koste oss gløgg ihjel på denne øyen også. Godt samvær, god mat og nydelig natur. Anna hadde også fått storfint besøk av kjæresten sin, Sindre. Så dette var dømt til å bli en bra helg, noe det også ble. 

Båtturen tilbake gikk foresten som smurt, og kunne ikke blitt bedre. Vi fikk ta en liten båt, ikke noe bølger og det var bare fryd. Til tross for litt Nica-trøbbel før avgang. Vi holdt nesten ikke på å bli med på turen tilbake, men med litt stahet og oppstramming på båtfolka fikk vi kastet ut alle menneskene i båten for at vi skulle få plass, vi hadde nemelig kjøpt billetter før dem, og innsisterete på å få være med båten, så vi fikk rekke flyet våres hjem til Bluefields. Dette funket, og vi dro glade og fornøyde over å ha stått på vårt, hjem igjen. Flyturen hjem fikk vi også oppleve et lite fly, noe som var stas, da vi fikk følge med pilotene under flyvingen.



På plass på flyplassen i Bluefileds, på veg til Big Corn Island. 


Båtturen fra Big til Little Corn. En tur som sent glemmes, bølger på flere meter, kvalme, spy og latter for noen. 


Utsikten fra hostelrommet vårt.


Helt greit å tilbringe noen late dager her. Klart, blått vann så langt vi kan se, noe vi ikke akkurat er veldig bortskjemt med i havnebyen Bluefields.


Martine og Anna koser seg på beach-baren. 








Snorkleturen ute på havet medførte en del brente kropper. Her ligger Maria innpakket, for å beskytte kroppen mot mer sol. Ikke noe alternativ å gå inn nei. ;) 


Her bades det med haien. Det var nemlig en hai som var to meter unna land ganske ofte her. Den skulla visstnok være snill. 






Her sitter noen av jentene og spiser en deilig frokost. 




På flyturen tilbake satte vi på minifly. Her er det plass til 12 passasjerer, der vi tok 8 av plassene. Ganske nærme pilotene var vi også. Ble en underholdene tur, der vi fikk se hvordan de styrte flyet. 


Utsikten på veg over Corn Island. 
 

Godbiter fra den siste tiden


Maria og Frida sto som vanlig og ventet på taxi en morgen for å komme seg på jobb, da det plutselig kom en engelskmann som gjerne ville ta dem med til jobb på annet vis. Han spurte sjåføren sin om han viste hvor Casa Materna var (der de skulle i praksis), og plutselig sto dem oppå kassebilen på veg til jobb. Dette ble dagens høydepunkt. Transport på skikkelig nica-vis, noe så hærlig.


Rullestolen på Casa Materna, de skal ha for oppfinnsomheten ihvertfall. 


Stor stas da lærerne fra NTNU kom med litt norsk påfyll til oss. Dette var svært etterlengtet. 


Mye å gjøre på helsestasjonen sa du? Mens Frida og Maria bruker tiden på å brette sterile kompresser, har de ansatte boltret seg rundt en liten Ipad for å se spansk såpeopera.


Her står Maria sammen med de ansatte på sykehuset for å få gratis mat, til lunsjen sin.


Mødrene på Casa Materna (mødrehjemmet) bruker mye av tiden sin på å vaske klærne sine i disse vaskene. 


Her er et av rommene på mødrehjemmet. Ikke mye privatliv her. 
 


Frida med sin valentine på valentinsdagen, fornøyde etter å ha vært på sykehuset og hamstret mat til lunsjen. 
 


Folket er i sving med sirkeltrening, her også med Solveig, læreren vår fra NTNU. 




Frida og Maria fikk være med å kjøre ambulanse en dag, det må være tidenes mest lite utstyrte ambulanse. 


Vi kan ikke akkurat skryte på oss at det var veldig mye å gjøre på helsestasjonene vi heller. Her leker Frida med lekene vi har kjøpt inn til barna på mødrehjemmet.

Om noen få timer, reiser vi til Litle Corn Island, for en liten ferie. Dette skal bli godt, samtidig som tiden raser avgårde her nede. På Litle Corn skal vi også møte noen av jentene som har praksis oppe i nord- Nicaragua, det blir kos å se de igjen! Vi prækast etter helgen. 


 



 

De første ukene på sykehuset

Da var vi plutselig ferdig med uke to i sykehuspraksis. Det har vært veldig godt å gå videre fra helsestasjonene. Første uken var Frida og Maria på barselavdelingen. På barselavdelingen er det et rom for de som fødte normalt, et rom for de som ble født med keisersnitt, og et rom for de som enda ikke har født, men som ligger å venter på at lille nurket skal komme. 


Her er Frida med en av sykepleierne på Maternidad. (Barselavdelingen)


Her trekker vi opp alle sprøytene til alle pasientene, og går rundt med dem. Er ikke nå som heter riktig pasient, til riktig tid osv. her i gården nei. Her går pasientene på rullebånd. 



Her bader Maria en av de nyfødte babyene, med en bomullsdott, og med såpe. Krise!! Vi forsøker å tilpasse oss deres praksis, og gjennomfører prosedyrene som dem. Babyen hadde det veldig godt, og koste seg med badet ihvertfall. 



Dårlig med melkeproduksjon? Da lager vi ei "brystpumpe" selv, av en helt vanlig sprøyte. VI klipper den bare i to og setter suget motsatt veg.




Frida sin tur å bade baby. Stas!


Her er undersøkelsesbenken på barsel. Her sjekker man antall cm åpning før kvinnene skal føde, men også gynekologiske undersøkelser etter fødsler. Her har vi nettopp vært med på en undersøkelse, og det splæsjet blod over alt. Undersøkelsesduken bruker vi til flere pasienter med blod på, før vi bytter den ut. Ska itj stå på det neij. 

Anna og Julianne har vært på CAPS, som er en psykiatriavdeling. 


Fysio-rom på CAPS.





Julianne og Anna er med på terapitime. 
 

 Denne uken har derimot Frida og Maria vært på fødeavdelingen, mens Anna og Julianne er på barneavdeling og nyfødt intensiv. 


Klare for fødsler. Legg merke til de fine "tøflene" vi må ha på inne på fødeavdelingen. Smarte i grunn, da man slipper å få blod under skoene våre.


Etter fødsel legger vi babyen pakket inn her, og her ligger den ei god stund før han i det hele tatt får hilse på mammaen sin.


Her følger Julianne, Heidi og Maria nøye med på keisersnitt.




Når man jobber på føden, må man låne klær på sykehuset. Her tar man det man har, og størrelsene passer ikke alltid like perfekt. 


Her henter man klær for utlån.


Frida hadde det samme problemet. 


Føden bringte ikke like mange fødsler som vi skulle håpe på, og tiden ble av og til litt langsom. Det hjalp og lese litt, og tenke på kakao. 

Vi møter handlinger hver dag som vi blir sjokkerte av, samtidig som vi begynner å bli vant til praksisen her i Nicaragua.

En øde øy i karibien!

Bildene kan beskrive det meste, men ord må til for å forstå!

Klokken 07.45 var vi ute av huset for å ta båten til Pearl Lagoon. Ingen visste hva helgen ville bringe oss, men vi hadde et felles mål for turen, og det var å komme oss til Pearl Cays. Vi hadde pakket bikiniene våre, og pakket en ryggsekk for å klare oss på øya om det eventuelt skulle oppstå muligheter for å telte. Vi hadde hørt at Pearl Cays ikke kunne by på overnatting og mat, men at det fantes muligheter for å sove i telt. På båtplassen møtte vi to spreke pensjonister som levde packpackerlivet. De ville gjerne slenge seg på idéen om å dra til Pearl Cays. 

Da vi ankom Pearl Lagoon, landsbyen, kom vi i kontakt med Jimmy. Han ville ta oss med ut til en av de 12 øyene, lage mat til oss, gi oss tak over hodet og ellers muligheter for å dykke, se på skilpadder og besøke andre øyer. Makan til fleksibel mann skal man lete lenge etter. Vi hev oss i båten og ble med på den fineste stranden våre øyne noen gang har sett. Dette var svaret på natur som vi aldri trodde vi skulle få oppleve. Dette var bare slik man fikk se på film. Vi badet, solet oss og gikk rundt og rundt øya i evig lykkerus. Vi lekte med barna som bodde på øya, besøkte en annen øy, så solnedgangen, tente et bål på kvelden, og sang rundt bålet. Vi spiste krabber, kamskjell/blåskjell og kreps til lunsj og middag.








SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC
Under soloppgangen er vi så heldige å få se en aldri så liten pappegøye som kommer tuslende bort til hunden for å spise litt lopper av pelsen til hans. Naturens herlige svar på symbiose. 







Vi fikk også hver vår kokosnøtt til dessert, plukket fra den høyeste palmen. 

SONY DSC

SONY DSC






SONY DSC


 








 


Denne frøkna var en spreking på 77 år. Hun var den som lå minst i ro på stranda. 






SONY DSC



På vegen til øyen skrenset vi mot en annen båt for å få med oss litt fersk fangst. Vi tømte fiskerens bøtte for det han hadde fått, før vi kjørte videre. Tankene under middagen gikk til hva den stakkars fiskeren og hans familie spiste til middag. 

resultatet ble:

SONY DSC

SONY DSC

 

Cumpleaños feliz

 

Siden sist har Anna fylt 23 år, og dette måtte selvfølgelig feires. Er det en ting vi jentene er flinke på er det å feire alle slags anledninger som kan føre til noe søtt å spise, litt alkohyler og ekstra god stemning. Til en hver bursdag burde det vært obligatorisk med frokost og pakke på sengen, det er alltid en slager, og falt også  i smak hos vår kjære Anna, som elsker å føle seg som en prinsesse for en dag.

Etter en felles frokost tok turen til bassenget hvor taning og drinks sto på menyen. Kelnerne her nede skjønner ikke helt hvorfor vi alltid skal ligge som noen slakt i steiksola, og grille oss som noen baconskiver. Her ligger vi helt til vi holder på å dør av heteslag og tørste, og har nødt til å gjøre tiltak for å forhindre dette. Litt av en utholdenhetskontest vi bedriver tiden med. Jeg forstår hvordan dette kan virke noe merkelig, og alt dette gjør vi for å ligne mest mulig på en afroamrikaner, mens resultat ender i noe helt annet,  som en grilla hommer. Jaja hva skal man si? Hallo, mann økseskaft.

Kvelden ble hvertfall avslutta på best mulig måte, middag etter bursdagsbarnest ønske, sjokoladekake og vin i glasset. Anna la seg med ett bredt smil om munnen,og resten av jentene sa seg godt fornøyd med en vellykka oppvartning.

 







 

 

Puerto Cabezerne flyttet inn i søppeldynga i Bluefields

Fredag formiddag ankom noen av jentene fra Puerto Cabezas, Buefields. Etter en måned fra hverandre her i Nicaragua, var det rimelig godt å se dem igjen, og det ble stor stas i stuen. Vi stelte i stand fellestaco for alle 13 jentene som vi koste oss med, etterfulgt av nok en hjemmefest. Her inviterte vi også kompisen vår Jeffrey (sykepleierstudent i Nicaragua, som noen av oss har jobbet sammen med på en helsestasjon) og kjæresten hans. Det ble "hæla i taket" med leker, sang og dans. En meget vellykket kveld. 

Lørdag ble det en liten shoppingrunde, i de få butikkene vi har her. For Puerto Cabezas jentene var det nemlig som å komme til en storby, de har vist ikke noen butikker oppe i nord. For oss er det helt surrealistisk at de kaller dette en storby. Resten av formiddagen ble det avslapping ved bassenget. På kvelden dro vi ut for å spise på restaurant, og for noen av jentene gikk turen videre ut på byen. Det var utrolig artig å få danset av seg litt energi, og se hvordan utelivet her i Nicaragua fungerer. Det skal sies at her, her er de drøye!! Som Jeffrey sier danser de mye av sjangeren "sensuell dans".
Resten av helgen har vi bare kost oss, med kortspill, film og masse god mat. På søndag ordnet vi tapas for en hel bondegård. Alle ordnet hver sin rett og vi storkoste oss utover kvelden. Mandagsmorgen tok vi farvel med Puerto Cabezas-jentene før vi satt kursen mot en ny praksisuke.

















Vi lagde også fellesfrokost, som var meget hyggelig!

 

Det som derimot ikke har vært så rent hyggelig i helgen er mangel på vann. Har aldri opplevd at vannet har vært borte så lenge i strekk. Du vet når du føler deg på ditt værste, svett og hæslig, og det eneste du vil er å hoppe i dusjen. Det er akkurat denne dagen vi ikke har vann. Når to av jentene melder sin syke, med både diare og oppkast, er det ihvertfall koselig med null vann i doen. Spesielt for de som er kvalme fra før av, og må kaste opp over diaren sin som fortsatt ligger i doen. Åh, kjenner dette er meget kos. Alle tisser i do, og må skylle etter med en vanndunk, slik at det skvetter tiss utover doen og oppgjennom armene. Ikke nok med dette, å vaske koppene i gyselig vann utenfor huset i mørket, var en opplevelse det også. Vi har for første gang kokt opp vannet som vi vasker koppene våre i, for å unngå å bli syke. Til vanlig vasker vi kopper i kaldt vann, for det er det eneste vi har her. Utrolig at ingen har blitt syke før nå i Bluefields. 

Huset føles derfor ut som en hæslig bombe akkurat nå, håndtak som er tatt i uten at man vakser seg etter toalettbesøk, fullt av fluer som flyger rundt oppvaksen på kjøkkenet osv. Vi puster dypt med magen, og ler litt av det hele.

I og med at vi har hatt besøk av jentene fra nord, flyttet Julianne for tiden inne på soverommet med oss andre tre jentene; Anna, Frida og Maria. Dette er forøvrig veldig koselig, men resulterte da i to syke inne på et rom. Julianne og Anna har valgt å synkronisere seg om natten, og må meget ubeleilig springe ut samtidig på natten, for å finne et fungerende toalett. Dette resulterer i lite søvn på oss andre, og det ble derfor i dag en meget trøtt affære på morgenkvisten. Etter mye frem og tilbake, for å finne vann i kranene, ble det til slutt vannet i coockies-bollen som ble ofret, for å skylle ned i doen.


To fortapte jenter. 

 

  
Føler koppene ble sykt rene etter denne vasken. 


Her hjelper alle til med vasken, gjester eller ei. 

 

 

Ellers har vi hadd en strålende helg, og Anna og Julianne er på bedringens vei, etter at kontaktpersonen vår Ivania har kommet inn med medisin til dem. Hurra for det :) 
 

 

 

 

 

El Bluff

Forrige søndag gikk turen til øya El Bluff, som ligger tyve minutter med speedbåt unna Bluefields.   Vi pakket ryggsekken, tok med oss noen håndklær, solkrem og godt humør. En sykepleierstudent med navnet Jeffrey ble med oss på turen. Vi var en full båt med nervøse nordmenn som la ut på havet. Vi fikk til og med redningsvester etter en liten diskusjon med "kapteinen". Vannet lå høyt og etter få minutter var vi opp i en fart som medførte en ålreit dusj. Noen av oss ble klissvåte, og holdte opp plastikk som skjerming mot vannsprutene.

Da vi kom frem fant vi oss en fin plass på en strand. Vi var raske med å komme oss ute i vannet for å kjenne på det Karibiske hav, som var noen grader varmere enn det vi hadde badet i tidligere. Før vi viste ordet av det var det flere som sto og flashet diverse kroppsdeler som aller helst skulle vært dekket. Bølgene var mange og store, likevel klarte vi å få med volleyballen ut på bølgene.

Noen hoppet etterhvert på hesteryggen, noen nøt en Toña i skyggen, og noen havnet med magen på sanden og sovnet med sola på ryggen/rompeballene. Det var en fantastisk deilig stemning på øya. Og det ble en god latter da vi reiste oss opp for så å se våre brente rumpeballer, skuldre, legger og tryner. Den deilige brisen i luften fikk oss ikke til å reagere på den sterke solen, så vi var ti stykk som tok båten hjem med noen røde kroppsdeler ombord. 

 



























 

Hadde læreren din sett deg nå hadde du strøket!

Da har enda en uke rast forbi, og vi har tatt delvis helg. Bacheloren sniker seg innpå oss og mange sitter på kveldene med pc'en foran seg. Vi liker å tenke at de bare sitter på facebook og holder kontakt med dem hjemme, men i de siste dagene har Bacheloren absolutt blitt et mer omdiskutert tema. Tyngden har derfor allerede lagt seg på skuldrene, og nå vet vi med sikkerhet at ikke skuldrene vil bli lettere før 16.mai, da bacheloren skal leveres.

Denne uken har Maria og Frida vært på et helsesenter som heter Jeffrey Gordon, mens Anna og Julianne har vært på Casa Materna, som er et helsesenter for høygravide og nybakte mødre. Frida og Maria har for det meste sittet og brettet kompresser og målt vitale tegn som blodtrykk, vekt og høyde. På onsdag og torsdag, derimot, gikk turen ut med frivillige og ansatte fra helsestasjonen for å redusere antall Dengue. Dengue er en vektorbåret sykdom som kommer med myggen. Det vi derfor gjorde var å gikk rundt i gatene og i hagene til befolkning i de mest utsatte områdene og strødde klorblanding i vann, samt snudde bøtter med vann på hodet. Vi klapper oss selv på skuldra og håper vi har bidratt noe i utryddingen av den alvorlige sykdommen.

På onsdag la vi ut på tur i Nicaraguas gater med sykepleieuniformene på, noe som ble i det varmeste laget. Derfor fikk vi beskjed om å komme noe enklere kledd på torsdag. Frida kjørte derfor på med en shorts og singlett, noe som vi anser som helt normale klær i Norge. Da Frida ankom helsesenteret holdt sjefen på å ramle bakover i latter. Hun sto og måpte med store øyne: "Hva er det du har på deg?!". Vi lo litt av det før hun fortsatte med "Hadde læreren din sett deg nå hadde du strøket" og "Skal du på tur eller skal du sjekke opp gutter?". Plutselig forsto Frida at hun mente alvor. Og til Marias fortvilelse kunne ikke Frida tenke på noe annet resten av dagen. Dette var da klær vi hadde gått med hele oppholdet.

Anna og Julianne tilbrakte praksisuka si på Casa Materna. Dagene der sammenliknet med en dag på jobb hjemme i Norge er ekstremt rolige. Sykepleierne jobber i sitt eget tempo, etter såkalt Nicatime. Det kan til tider være frustrerende at det ikke går kjappere, samtidig er det svært forståelig ettersom man jobber i et ekstremt fuktig og varmt klima. Fra morgenen av kommer mødrene som har født inn for å få stelt og vasket operasjonssår etter keisersnitt, samt få fjernet sting. Enkelte kommer også inn med operasjonssår fra fjerning av livmor og etter sterilisering. Etter mor har fått sin behandling står de nyfødte for tur. De får vasket navlestrenger og blir undersøkt med vitale tegn. Noen gravide kommer også inn for å få målt størrelse på magen, lytte etter babyens hjerteslag og for å sjekke om noe er på gang i forhold til fødsel. Casa Materna ligger i umiddelbar nærhet til sykehuset, noe som er svært praktisk i forhold til de fødende. Det slår oss hvor tydelig det kommer fram at det forekommer overgrep og incest, spesielt på landsbygda. Mange av mødrene er svært unge, helt nede i 14 års alderen. Flere av dem er helt uttrykksløse, apatiske og tiltaksløse. En av mødrene virket også til å være i psykose. Likevel må de ta barnet til brystet og gjøre det som kreves av dem som mor. Vi har derfor store vanskeligheter med å se at sykepleierne ivaretar pasientenes mentale helse på en tilfredsstillende måte, etter norske yrkesetiske retningslinjer. Det vil de mest sannsynlig heller aldri gjøre, da vi befinner oss i en helt annen kontekst.Vi forsøker intenst å ha så åpne sinn som mulig, men det har vist seg å by på utfordringer. Anna skal bruke noe av denne informasjonen til sin bacheloroppave som handler om nettopp ivaretakelse av psykisk helse til tenåringsmødre. Men fra mørke hemmeligheter til en solskinnshistorie. På mødrehjemmet bodde det også en hel del barn. Ikke som pasienter, men som ytterligere familie til de som jobbet der eller bodde der. Vi la merke til at ingen av barna hadde leker. Vi har observert er at det er få barn som har leker ellers også. Derfor dro Anna, Julianne og Heidi til sentrum for å kjøpe inn en hel masse leker til barna, til stor glede for dem. Vi er spente på hva neste uke vil bringe!


Her er venterommet, lite pasienter denne uken.

 

Begynner å bli litt lei av ensformig kost, og ihvertfall lunsjene. Blir ofte noe som pannekaker, da det er vanskelig å finne på lunsjer her nede.

 



 
Frida fant seg en baby langs gaten, som måtte dulles litt med, før vi gikk videre.


Klesvasken langs gatene er et vanlig syn her nede.

 


 



Fattigdom preget strøket vi gikk i. Her er typiske hager og hus i Nicaragua.



Her strør Frida klor-strøssel utover vanndammen.

 



Mye venting ble det også, og da setter man seg like gjerne ned rett på gaten. Det som også er litt spesielt her, er at man går med uniformene til og fra jobb. Dette er noe som oppleves uvanlig for oss.



Her ble sykepleierstudenten fra Nicaragua intervjuet om det vi holdt på med. Det ble en del intervju for han denne dagen, og denne reportasjen ble gjennomført med mobil.



Med stil sklei Maria ned i gjørma,men fortsatt like blid. Med en vaskemaskinen som ikke tar bort flekker er dette helt supert.


Her er klærne Frida hadde på seg dag nummer to- som var altfor drøye!
 



Her er badet til noen av de vi var hjemme til.



Anna og de andre på Casa Materna ble godt kjent med barna.

.

Ellers har vi ulike matprosjekter her hjemme, hvor vi utforsker mat. Her er Silje og Synne i kjent stil, som lager kanelsnurrer av surdeig.

 



Myggen herjer her hjemme fortsatt, og Julianne er ivrig med mygglys både under og over bordet mens hun skyper med de hjemme i Norge.

 



Dette bassenget har vi med glede betalt for, så vi kan tilbringe late dager i helgene, resten av oppholdet.

... Men når det er sagt, må vi ikke glemme å skrive på bacheloren!



 

 

 

 

HIV, gravide tenåringer og tre norske sykepleiestudenter

Praksisuke nr 1 er overstått med blandede følelser


I første uka av praksis befant Julianne, Anna og Heidi seg på et helsesenter for hovedsaklig den spansktalende delen av Bluefields. I vårt første møte med helsestasjoner i Nicaragua har det handlet mye om å knekke koder. Med tanke på kommunikasjon med sykepleierne og pasientene (på spansk) og det å finne sin plass som sykepleierstudent i en litt kaotisk setting. Dagene våre begynte 0800 og varte stort sett til kl 1500. Med flere like erfaringer som Maria og Frida fikk, gikk dagene i mye (les: helt sykt mye) papirarbeid. Pasientenes data og vitale tegn skulle skrives i ørten journaler som for oss virket ganske så kaotisk. Sykepleierne kunne ofte bruke 15 minutter bare på å lete fram riktig journal. Pasientenes vitale tegn skulle tas før de skulle videre for konsultasjon hos doktoren, ta vaksiner, HIV-testes eller gjøre en paps-undersøkelse. Paps-undersøkelser var vel kanskje det mest spennende vi fikk være med på , da denne oppgaven har en beskyttet tittel og tilhører en annen profesjon i Norge. Gynekolog. Her var det spesielt et tilfelle som satte dype spor. En 15 år gammel Nicaraguansk jente kom inn på klinikken. Hun holdt seg på magen og var tydelig gravid. Hun kom inn for en HIV-test og paps-undersøkelse. Uten så mye prat på forhånd ble pasienten geleidet inn på bakrommet der undersøkelsene foregikk. Testen ble tatt, og den var heldigvis negativ. Da pasienten ble geleidet bak neste forheng ble hun tydelig usikker og svært ukomfortabel da hun ble bedt om å kle av seg nedentil å legge seg på langt ned på benken med bena spredt. Hun dekket seg til og knep igjen bena så hardt hun klarte. Sykepleieren virket ikke til å stusse over dette. Selv ikke etter hun hadde fortalt pasienten minst 10 ganger at hun måtte spre bena mer og slappe av i muskulaturen. Vi klarte ikke å unnlate å tenke at denne jenta hadde vært utsatt for overgrep. Hvor var omsorgen og støtten? Omsorg er et begrep (som etter vår erfaring) er svært kulturelt betinget og svært ulikt omsorg slik vi ser det i Norge. Det skal bli interessant å forsøke en kultursensitiv tilnærming til Nigaraguanske sykepleieres omsorg for pasienter, når vi i neste uke skal på et helsesenter for henhodsvis gravide tenåringer. I bluefields er det nemlig ikke uvanlig med hverken overgrep eller incest, som da i kombinasjon med blant annet lite kunnskap kan resultere i tenåringsgraviditet. Vi er spente på en uke hvor vi blir vitner til noen av Bluefields mørkeste hemmeligheter.

 


Trioen med Annas' veileder. Vi tror hun smiler på innsiden :)


Bretting av "sterile kompresser". I Nicaragua er det få ting som kommer ferdig pakket og klart til bruk.

 


Ni dager gammel baby. Helt fersk og full av dun.

 


Negativ HIV-test. Tilhørende 15 år gammel, gravid Nicaraguansk jente
 

En praksis ulik Norge

I dag gikk vi glade ut i helg, dette er den helgen vi har sett mest frem til på lang tid. 

Dagen i dag var mye bedre i praksis, vi hadde insistert på å få være på de to rommene der pasientene er. Vi har noen tanker rundt hvordan prosedyrene utføres, samt hvordan systemet i Nicaragua varierer fra Norge. Her finnes det ikke noe som heter taushetsplikt. Her er det flere pasienter inne til konsultasjon samtidig, enten om det er en helsesjekk eller om de skal ta graviditetstest. Spiller ingen rolle, det snakkes høylytt mellom sykepleier og pasient om hvordan den seksuelle helsen er, og når sist samleie ble gjennomført og eventuell prevensjon som ble brukt. Samtidig kommer andre pasienter bare inn når de føler for det. Det er et rush hele tiden og her hjelper pasientene mer enn gjerne til i utførelsen av sykepleie eller andre ting, kanskje hjelper de til og med å skrive eller snakke med andre pasienter. Dette er noe vi over hode ikke er vant med i Norge. Det som er litt artig er at alle her snakker med alle sammen som om de er i familie, et barn kan komme inn og sette seg på stolen ved siden av en sykepleier og snakke med henne mens sykepleieren har en annen pasient, og dette som den største selvfølge. De kan svare på spørsmål eller irettesette barnet som om det er deres eget barn, selv om de ikke har sett barnet før. 

I dag har Maria brukt store deler av dagen på å kutte papir i 4 biter, for at de skal brukes til å skrive resepter til pasientene på. Ene siden er blank der man skal skrive, og andre siden er det blekk på. Her er det gjenbruk av det man finner. Men det som sjokkerer mest, er at de sidene det var blekk på var det mange kopierte pass på. Det var full identitet, navn og bilde som blir stående bak på reseptene til ulike pasienter. Det ble også klipt opp journalkort til pasientene ut i fra et pornoblad. Heldige vinneren som får puppene på baksiden av journalkortet sitt.

 

Her er bilde av alle papirene som skal brukes som resept-prapir.

 



Mange handlinger er veldig sjokkerende for oss. Litt usikker på hva hun tar inn i sprøyten her, men tror det er saltvann. Istedenfor å bekke på flasken som vi ville gjort i Norge og tatt det ut ifra toppen, stikker man sprøyten rett gjennom plastflasken. En annen ting er pasienter med astma og annen luftveisproblematikk som kommer til helsestasjonene for å få forstøver. Her har de en forstøver som alle pasientene deler på. I dag var det tre forskjellige pasienter som brukte den samme uten å vaske den mellom pasientene. Pasientene får tre doser,  med en halvtimes venting mellom intervallene. Så har man problemer med respirasjonen her nede vet man hvor dagene skal tilbringes. I Norge er det vanlig å ha egen forstøver hjemme, og der fordeles de tre dosene over en hel dag, i motsetning til her nede hvor de får 3 doser i løpet av de to første timene på dagen. Undrer over hvordan pusten til pasientene er på kvelden her nede. 

Da Maria satt på pasientrommet en dag kom broren til sykepleieren på besøk og satte seg ned mens pasientene var inne til sjekk. Han ble ivrig på å spørre hvor Maria var ifra. Plutselig spør han om hun er glad i å danse, og med det reiste han seg opp for å danse med henne, midt inne på pasientrommet. Hehe, artig folkeslag dette her. En annen ting er at her er det veldig vanlig at pasientene sitter eller står og venter i lange stunder, opp til mange timer før de får komme inn til konsultasjon. Det interessante er at de fremdeles bærer et smil om munnen og gir uttrykk for å være fornøyde. Vi tenker at norske pasienter har mye å lære av pasientene i Nicaragua. Vi  burde også lære fra Nicaragua når det kommer til taxi-prisene, her betaler vi per person i bilen, og det koster 3 kroner og 40 øre uansett hvor langt man skal innen Bluefields. Dette betyr 27 norske kroner for en praksisuke med taxi frem og tilbake til jobb. 
 

Et hav av papirer

 



 

Da er første ordentlige praksisuke straks over her, og takk for det. Det har vært en praksisuke med mye frustrasjon og sinne for Frida og Maria. Vi har fått vært med pasientene, observert og utført noen vitale mål og prosedyrer, men dette i kun en brøkdel av tiden. Det har vært veldig spennende å se det lille av prosedyrer sykepleierne har utført, og hvor forskjellig de gjør det fra Norge. Blant annet bruker de ikke sprit før injeksjoner her, samt at det "sterile" utstyret de anvender, vasker vi og pakker inn i A4-ark selv. Og når det kommer til sårstell er det samme prosedyre på alle sår, først vaskes det med såpe, deretter med vann og tilslutt antibakterielt middel, så pakkes såret godt inn i disse såkalte "sterile kompressene" før det deretter teipes heftig. De har dessuten ikke noe som heter Antibac her nede, men det hender de slår til på stortrommen og vasker hendene i en skitten vask med et lite skittent såpestykke.  

Resten av uken har vi tilbragt på et kaotisk rom, med noe som skal forestille et journalsystem! Frida har blitt tynet mest, hun måtte på tirsdag styre hele showet selv, og ta imot alle pasientene alene, og uten hjelp, og på spansk. Dette er noe som er veldig vanskelig da ingen av journalene ligger på rett sted. Her har pasientene hver sine koder, som de leverer i en luke. Dette er koden på journalen deres, som vi skal finne i hyllene, som de da 90 prosent av gangene ikke gjør. Da er det bare begynne å lete. Enten kan de ligge i en stor bunke for de kroniske syke, eller for gravide (som utgjør ganske mange her nede) eller kanskje ligger de på et annet rom, men hvis du ikke finner dem der, ja da kanskje de ligger i bokstav-systemet deres. Halvparten av gangene kommer pasientene uten koden deres, og da må vi lete gjennom registeret deres som sorteres etter selvklipte og -skrevne lapper, disse lappene er dømt til å ikke bli funnet da deres håndskrift er mer uleselig enn ett tantebarn på 5 år. Når vi måtte bruke mye av tiden våres her, og ble stadig brukt som arbeidskraft, som sjefens slaver, ble det litt nok for oss. Da vi var ferdige med å rydde hele journalrommet, og alle pasientene hadde forlatt stedet, var vi vell så ferdig der tenke vi... Men nej! Allerede før vi hadde funnet et hjem til den siste håndskrevne journalen sto sjefen klar i døråpningen med et bredt glis og en haug med kartonger. Vi skulle nemlig få æren av å klippe journalkort for de pasientene som glemmer å medbringe kortene sine. Som om det ikke var nok kartonger å klippe i måtte Maria bli med sjefen for å ta ned alt av papirer som hengte opp på korktavlene, og etter det skulle det vaskes ting fritt for spindelvev, og det på overtid!! Vi fikk mer enn nok av dette rommet, og gleder oss til neste uke, kanskje får vi være mer med pasientene! Da går turen videre til et annet helsesenter. 

 

Her kan vi se journalsystemet i Bluefields, bare å begynne å lete. :)









Her er Maria som glinser av svette etter en arbeidsdag, med undersøkelsesbenken i bakgrunnen. Her ligger pasientene, med og uten(!!) klær, for å bli undersøkt, hvor duken ikke vaskes på uker. 

 



Her har vi utstyret vi har og hjelpe oss med når det kommer pasienter inn. De tre flaskene er standard prosedyre til alle slags sår. 

 



En av sykepleieroppgavene er å brette sterile kompresser. Her er Frida i kjent stil.

 



Her er vekten de har her på helsestasjonen. Etter mye trening ble Maria en kløpper på å ta vekten av pasientene. 

 



Her har Frida akkurat vasket spekulumene som brukes til undersøkelsen PAPS, en undersøkelse som utføres i skjeden til kvinner for å ta en celleprøve. Maria holder her på å pakke dem inn "sterilt", i vanlig A4-papir og teip.

 



 

På slutten av arbeidsdagen ble vi deligert til å gå ut på ulike resturanter med kondomer. Denne oppgaven ble vi overraskende glad for å få, ut av huset og klar for en ny oppgave. 






Dette bildet har vi kalt: "Alle skal få".


De andre jentene virker å ha kost seg på andre helsestasjoner her i byen, men det virker som jobbene på de ulike helsestasjonene er ganske så like. 

I løpet av dagene har vi erfart at en sykepleieruniform ble alt for lite, så vi gikk til skredderen for å få en ny skreddersydd uniform. Det svettes med 30 grader på jobb her nede, og det kan være fint å ha en ekstra, og når uniformen skal skreddersyes skal alt måles, til og med glufsu.

 



 

Ellers vil vi tilføye på slutten av innlegget at vi har pint oss gjennom en real spunk-lukt på badet de siste seks dagene. Vi trodde det hadde noe med kloakken å gjøre, men i dag da huseieren kom for å se på problemet kunne hun raskt identifisere spunk-lukten- nemlig død rotte-lukt. Hvor den råtne rotten befinner seg gjenstår å se. Hvem blir den heldige finneren? Enn så lenge får vi leve i en forjævlig stank, så skal vi fortsette å pusse tennene utenfor badets fire vegger. 

 

 

P A R T Y

På onsdag har vi allerede vært her nede i 7 uker. Tiden har gått veldig fort, men etter vi kom til Bluefields har vi alle kjent på at dagene har vært litt lange. Da vi kom regnet det mye, butikkene stengte tidlig og vi følte ikke for å vise oss så mye utenfor hjemmet vårt da folket her nede oppleves som desperate og veldig intense. Det skal sies at med dagene har både folket vennet seg til oss og vi til dem, og at det derfor føles mer trygt å gå ute. Men med korte "praksisdager" den første uken ble det lite å finne på og mange ble rastløse. Hvordan skulle vi få dagene til å gå i Bluefields? 

Festkomitéen tok tak i problemet og duket opp til hjemmefest på fredag. Det ble handlet inn piñata, godteri, snacks, bannere, fløyter og ikke minst partyhatter. Noen tok ansvaret for helgevasken, andre for drikken og snacksen. Det ble en forrykende fest uten like, med hælene i taket.  

 




















 

Første uke i Bluefields

Da er snart første uke i Bluefields over, og vi er ferdig med en uke i praksis. Den første uken var en informasjonsuke, der vi har fått omvisning i byen vi nå skal tilbringe resten av oppholdet i. Samtidig har vi hadd omvisning på de ulike helsestasjonene og sykehuset vi skal ha praksis på de neste ukene. Kontaktpersonen vår her nede gjør en super jobb for oss, og har laget en skreddersydd praksisplan. Fra og med mandag har vi 9 uker praksis, der vi skal være en uke på en helsestasjon/avdeling på sykehuset, for så å rullere. Vi skal være grupper på 2-2-2-3 i praksis. Frida og Maria skal være sammen og Anna og Julianne sammen pluss at de får med seg Heidi i gruppen. Da vi fikk omvisning på de ulike stedene, ble det mange inntrykk og vi har allerede forstått at dette blir en praksis utenom det vanlige. Vi gleder oss virkelig til å få kommet i gang, og se hvordan sykepleie praktiseres her i Nicaragua. 

 

Ellers er dagene fylt med mye regn, og på flere av omvisningsturene har vi måttet søke ly for regn. 



 

Vi har med tiden også lært oss at i Bluefields er det viktig å være kledd for all slags vær. Her er Frida kledd i shorts, sandaler og solbriller, samt at hun er beredt med paraply. Regnet kommer fra blå himmel. Været snur fortere en lynet her nede.



 

Vi har også begynt å savne den norske maten, og prøver despertat å finne på noe å spise som faller i smak. En dag så fikk vi tips fra noen av de andre jentene vi bor sammen med å lage noen havrekjeks med kanel og eple. Dette er noe av det beste vi har smakt på lenge. Sunt er det også, og det er en stooor bonus etter 5 uker med ferie og lite trening. 

 

 

Lykkelig glad for at vi tok med noen toroposer fra Norge med suppe.

 

Bluefields gater fylt med løk, perfekt for løkelskeren Frida





 

 

 

 

Nå er vi landet i Bluefields!

Da har gjengen blitt splittet opp i to grupper og reist til hver vår by for å ha praksis den siste tiden av oppholdet i Nicaragua. 6 stykker forlot oss og dro til Puerto Cabezas der de skal være i 3 måneder, mens vi 4 jentene av bloggen og 5 andre jenter dro til Bluefields for å jobbe på sykehuset her. 

Nå har alle sammen kommet oss inn i det nye huset som er overraskende stort. Mitt i smørøye av Bluefields. Anna, Frida og Maria kom en dag før resten og brukte derfor dagen i dag på å utforske litt av byen. Vi kan allerede nå se at det er stor forskjell fra byen San Juan som vi har tilbragt 5 uker i tidligere. Vi fikk masse advarsler på at byen er annerledes, og at vi må være mer observante her. Ser nesten ut som folkene her nede ikke har sett noen hvite mennesker før, for vi har aldri opplevd makan når det gjelder glaning etter oss. Og i kveld ble Frida nedklinet av en mann. Det oppleves litt ubehagelig med så mye oppmerksomhet. Vi trodde vi fikk mye oppmerksomhet i San Juan, men det viste seg å ikke være mye sammenlignet med Bluefields.

Det er ikke strand her, og heller ikke noe basseng, noe vi antagelig ikke trenger heller med tanke på at det regner så og si hele tiden. Første innkjøpet her i Bluefields ble paraply, gitt.

Det som er litt gøy er når vi reiste fra hovedstaden Managua til Bluefields, landet vi på et sted som var nærmest paradis! Hvite strender og blå-grønt vann! Alt var vakkert. Vi fant fort ut av at dette var bare en mellomstasjon, føltes ut som et busstopp. Vi stoppet for å sleppe av noen passasjerer for så å slippe på noen andre. Bare noen minutter etter landing i Corn Island var vi opp i luften igjen med kursen mot Bluefields. Da vi fløy videre i 15 minutter til Bluefields så vi raskt at det krystallklare vannet forsvant og ble skikkelig skittent. Da forsto vi at nå er vi på rett spor, neste stopp: Bluefields! 

Flyplassen her er veldig liten og ikke alle koffertene våre kom med flyet. Derfor måtte Anna og Maria ta turen tilbake til flyplassen senere på dagen for å hente bagasjen sin, som skulle komme med neste fly. Akkurat i det vi kom på flyplassen klokken 17 stengte den, og vi fikk beskjed om å komme tilbake neste morgen kl. 0600. Nok en gang kom den samme sjåføren som de tidligere gangene og hentet oss, og vi fikk endelig bagasjen vår. Veldig hyggelig mann. 

I morgen starter første praksisdag og vi er sykt spente på hvordan sykehuset er, hva oppgavene våres er og hvor vi skal være.


Laminerte flybilletter til Bluefields.



Flyplassen i Bluefields.

Utsikten fra flyet:


Brunt/oransje vannet like utenfor Blufields.

Huset:





Omgivelsene:



Kirken






Her er huset fra utsiden



 


Paraplyinnkjøpet var det første innkjøpet her i Bluefields!
 

4 dager- 4 byer

Da har vi forlatt den byen vi ble så altfor glad i, San Juan Del Sur! Torsdag satte vi oss på bussen til Granada. Planen var at turen skulle gå til Managua fredag, men denne byen var for fin til å forlate den så raskt. Å gå i gatene i Granada er som å gå i gatene i Gran Canaria, Hellas og Cuba på en og samme tid. Det er til tider vanskelig å forstå at vi fremdeles befinner oss i Nicaragua, for makan til mat har vi ikke opplevd her nede. Flertallet av våre matopplevelser har fått tommel ned. Servicen her nede er elendig. Du kan gjenta hva du har bestilt opp mot 7 ganger, og ende opp med å få maten en time etter den første fikk den, og samtidig en helt annen rett enn den du bestilte. Men denne maten er både god, og servicen er tilfredsstillende. Så Granada får tommel opp.

I morgen går turen til Bluefields. Da tar vi bussen inn til hovedstaden og tar fly derifra. Flyet tar rundt 40 minutter. Vi er kjempespente på hvordan vi skal bo i Bluefields. Vi fikk faktisk beskjeden for to dager siden at kontaktpersonen vår hadde funnet et sted å bo for oss. På mandag starter vi i praksis på sykehuset. Det både gruer vi og gleder vi oss til. Å få se om vi får jobbe på fødeavdeling, med barn, på akuttavdeling og kirurgisk avdeling. Vi merker at mye av pensumet og fagkunnskapen har forduftet med sanden i San Juan, og vi føler oss derfor noe nakne i møtet med sykehusverdenen, som også skal finne sted på et språk vi ikke mestrer. 

Men vi ser frem til å se om vi får muligheten til å endelig pakke oss noe ut av koffertene våre og flytte inn en plass. De fleste av oss kan trygt si oss leie av å bo i en koffert. 





 














 

Mye utgifter for nesten ingen ting.

Denne uken satte vi en noen usikker kurs mot Costa Rica for å få stempel i passet. Dette måtte vi ha for å kunne være i Nicaragua i over 90 dager. Vi leide oss et rom hos vertsmoren vår, for å plassere alt av bagasje for 14 studenter. Vi pakket sammen litt av det vi trengte i en bag og dro av gårde i en av hostellets shuttlebusser. Da vi ankom grensen til Costa Rica ble vi møtt med en megalang kø, som det desverre viste seg at vi også skulle stå i. Her måtte vi kjøpe migrasjonspapir for å komme inn i Costa Rica. Deretter kom vi inn i et lite hus der vi først måtte betale oss ut av Nicaragua, for så å betale oss inn i Costa Rica. Med stempling av pass og gjennomkjøring av bagasje kom vi oss gjennom til slutt. Vi fikk etterhvert kjøpt oss en bussbillett til bussen vi skulle komme oss videre inn i byen med. Her ble vi møtt med en enda lengre kø, som ikke kan beskrives med ord. Steiksol, svette jenter og slitne skuldre og rygg, i en og en halv time. Da vi endelig kom frem til bussen fikk vi vite at vi sto i feil busskø. Flott! Med godt mot dro vi til neste buss, og forhørte oss om at det var denne bussen vi skulle ta, og hvor lang tid bussturen ville vare. Vi hadde tidligere hørt at det skulle ta tre og halv time, så dette skulle gå fint. Damen utenfor bussen kunne fortelle at det var hele 8 timer i første buss, og 3 timer i neste buss. Fem av oss så på hverandre, og ristet på hodet. Vi ble fort enige om at det er uaktuelt. 11 timer i buss, med en matpakke ikke større enn noen kjeks og litt potetgull. Neij. Vi vendte fort snuten tilbake mot Nicaragua. Tro det eller ej, vi savnet San Juan del sur og hostellet vårt; Casa Oro. Fint av vi i tillegg hadde bukket hotellrom i Costa Rica også da.


Lang kø for å gå ombord på en buss som vi ikke skulle på en gang. 



Humør på topp etter at vi har tatt besluttningen om å droppe Costa Rica og dra tilbake til San Juan del sur.


Gjengen som valgte å fullføre turen, og har enda humøret på topp før en evig lang tur for å komme frem til hotellet deres.

Humør fortsatt på topp, bare litt lei av venting og my frem og tilbake.
 

Det viste seg at det ikke bare var å vende snuten hjemover igjen. Evig kaos med ny kø og stempling av pass og betaling av nye avgifter for å komme oss ut av Costa Rica og inn i Nicaragua. Alt skal i tillegg gjøres i forskjellige hus, og vi ble ganske fort forvirret hvor vi skulle gjøre ting. Til slutt hadde politimannen oppfattet at vi var litt forvirret og gikk frem og tilbake, så han var supersnill og viste oss til slutt veien. 

Men til tross for mye styr og stempel i passet, fikk vi en helt vidunderlig kveld hjemme i San Juan del sur. Vi storkoste oss, og humøret var på topp. Ingenting føltes mer riktig enn å reise tilbake. Alle sammen var lykkelige, og det føltes ut som vi hadde vunnet i Lotto. Kvelden ble til slutt en av de bedre kveldene her nede. Med mye latter og vin i glasset.

Og med dette innlegget: kjære mamma og pappa: vi trenger penger! :) 

Nå har vi ferie!

Shit, nå har vi tilbakelagt 4 uker med språkkurs på den latinamerikanske spanskskolen i SJDS. Det har vært fire spennende uker, med mye latter og lærdom. Selv om vi ikke akkurat snakker flytende spansk, kan vi hvertfall si mer enn "una cerveza por favor". DET kjennes godt. Til tider har det vært mye frustrasjon og alt for mye bøying av verb. Likevel har vi innsett hvor sterke bånd vi har knyttet til lærerne våre. Vi har jo tross alt vært sammen hver dag i fire uker. Dermed var det ekstra koselig å avslutte de fire ukene med en stor utflukt med alle lærere og elever. Turen gikk til Masaya. En liten by som ligger i nærheten av Managua, hvor vi blant annet fikk prøve å dreie keramikk, se på fantastiske utsikter og se en aktiv vulkan MED flytende lava under stjerneklar himmel! På vegne av alle oss studenter: tusen takk for at dere gjorde spanskkurs i utlandet til en fantastisk opplevelse! Etter fire uker har vi omsider ferie. Fra og med nå er gruppa mer eller mindre splittet da vi ønsker å få ulike ting ut av ferien. Julianne befinner seg for eksempel i la fortuna i Costa Rica, mens Frida, Anna og Maria henger igjen i SJDS som vi har begynt å bli ordentlig glade i. Etter en ukes ferie splittes gruppen ytterligere da vi begynner i praksis på to ulike steder. Vår gruppe i Bluefields, og den andre gruppa i Puerto Cabezas. Vi gleder oss! Men for nå lener vi oss tilbake og nyter en noe forsinket juleferie. Hasta luego!

 









 

Nyttår, bonfire, jesus og playa Hermosa

Kort fortalt har vi siden sist oppdatering feiret nyttårsaften, vært på bonfire, tur til jesus-statuen (El Mirador) og besøkt stranden Playa Hermosa. Vi vil gjennom bilder ta dere med på reisen vi har hatt den siste uken!

Nå har vi bodd på Casa Oro, hostellet, i en uke. De første dagene var det mye støy og vi var spente på hvordan vi skulle få i oss nok søvn. Utrolig nok trives vi alle veldig godt her, nettene blir bedre og bedre, lengre og lengre. De fleste reiser ut fredag og tar turen til Costa Rica. Vi har en uke ferie før ni av oss begynner i praksis i Bluefields og seks begynner i Puerto Cabezas. Vi trives veldig godt her i San Juan Del Sur, og alle er veldig spente på hvordan det blir å komme til motsatt side av landet. De lokale sier det er en helt annen kultur der, og at folk generelt er fattigere.

Nyttårsaften her nede var ikke veldig ulik hjemme. Vi dro ut å spiste alle sammen på en restaurant, før vi deretter dro på stranden for å se rakettene klokken 00.00. Turen gikk deretter videre for noe dansing og noen drinker. I Nicaragua drar bare de yngre ut på julaften, mens på nyttårsaften er det duket for alle generasjoner. 

 

 


 

På fredag tok vi turen til en privat strand, og det var duket for bonfire. Vi hadde en magisk stemning. Åpen bar, musikk, volleyball, surfing, bading, soling, bålkos og mye latter. En stjernehimmel og solnedgang SÅ amazing! 
 

 















 


 

På mandag tok vi turen opp til jesus-statuen. Turen var relativt kort, men meget bratt og vi kan trygt si at vi var andpusten når vi nådde toppen. Men for en utsikt over byen!! Dessuten fikk vi med oss den vakre solnedgangen fra toppen.









 

I dag da Frida og Maria var på stranden for å gå en tur møtte vi en mann som gjerne ville gi oss en kokosnøtt hver. Han hadde en egen kokosnøttfarm langs stranden. Han klatret opp den lange stammen som en apekatt for å hente noen til oss. Dette ble faktisk en liten opplevelse da vi fikk enormt mye oppmerksomhet fra guttene som satt i farmen. Guttene syntes det var så artig å snakke med oss, og ville lære oss å spise/drikke kokosnøtter. De var også veldig interesserte i å lære norsk. Etterhvert ble det litt for mye oppmerksom, og vi så ikke noen utveg enn å gå.


 


 



 

På flyttefot igjen

Da var det på tide å si farvel til huset vi alle har forelsket oss i. Ei uke fylt med luksus er forbi, der vi har kost oss og feiret store deler av julen i. Vi savner det allerede. 

Vi har beveget oss over gaten inne på et hostel, sammen med de andre jentene som vi er på utveksling sammen med. Nå bor vi alle 14 sammen på to rom, det virker som det skal gå fint å bo her i en drøy uke. Det er overraskende bra her, til tross for at vi ligger som sill i tønner. 

Det har allerede gått tre uker siden vi ankom Nicaragua, og kun en uke igjen gjenstår før vi skal ta oss en ferie på en drøy uke. Det har gått utrolig fort, og vips er vi i April og på tur hjem igjen. Vi trives godt her, med mange ulike inntrykk og opplevelser. Til helgen er det mye som skjer, Bonfire står for tur i morgen, der vi skal reise til ei strand; tenne bål, spise mat og drikke og kose oss med ulike aktiviteter. Lørdag er det plutselig nyttårsaften, og vi ser for oss at det kan bli liv i byen, da vi følte det var nyttår allerede på julaften. De har virkelig varmet opp med mye ulike fyrverkeri i hele desember, de er godt forberedt til den store dagen. Det utløses ofte bilalarmer på grunn av alle rakettene. Søndag står Sunday funday for tur, om folk fremdeles er interesserte i ei litta fest. Sunday Funday er mer eller mindre et pool party hvor man går fra pool til pool. Folk snakker mye om det i området, så vi får se hva helgen bringer. 

Ellers har vi vært på Pelican Eyes i dag hvor det fantastiske bassenget er. Fikk gratis lokalbrygget øl, noe som kanskje ikke fallt i smak i alle ganer, men vi satte stor pris på vennligheten deres. En annen ting er at vi nå har flyttet fra den fine doen vår, og enkelte må venne seg til å nå bruke mindre tid enn før (se bilde). I dag følte vi oss også veldig integrerte da vi sto i kø med 15 andre lokale for å få tak i grillmat på gaten. Vi fikk bananchips, kylling og råkostsalat hevet i en grønn plastikkpose for 120 Cordobas, noe som tilsvarer i underkant av 50 kroner. Dette ble dagens middag, og smakte utrolig godt. Dette er første gangen vi har kjent på at det er noe disse folka kan!

 

 

 

Hostellet:

 

 

 

 

 

Lokalbrygget øl:


 

Mye av maten og drikken vi kjøper på gaten oppbevares i poser.

 



 


Ferskpresset juice, også i poser:

 



 

Feliz navidad!

Her nede feires julen på en helt annen måte enn hjemme. Som vi skrev i sist innlegg dro vi ut natt til julaften for en aldri så litta julefest. Vi startet festen med beerpong med språklærerne før de tok turen hjem. Vi dro på et utested hvor det ble mye rumpegnikking og litt for stor dose gutter. Turen gikk videre klokken 04 hvor vi dro til parken hvor kirken er. Noe i godformen sprang vi inn i kirken for å ikke gå glipp av messen, for så å innse at dette ikke var plassen for oss med alkohol i kroppen, shorts og singlett. Derimot tok festen plass i parken like utenfor kirken. Her møtte vi lærerne våre som var enda mer i godformen enn oss. Vi pratet med dem og hadde en artig kveld. Til tross for kanskje litt for mye, og upassende, oppmerksomhet fra gutter var kvelden veldig gøy. Frida og Maria tuslet hjem klokken 6 på morgenkvisten.

Klokken 10 blir vi vekt av Anna og Julianne som står i pysj inne på rommet vårt og danser og synger til "Nå er det julemorgen". De har også dekket til et fantastisk frokostbord med amerikanske pannekaker, salat, rundstykker, eggerøre, juice og kakao. Julianne og Anna hadde også vært ute og kjøpt kabel så vi fikk Tre nøtter til askepott opp på tv-skjermen. Det ble en julemorgen med julestemning, tro det eller ei!

Turen gikk deretter videre til stranden for noe strandkos, og så tok vi turen til vertsfamilien med gave til barna. Minstemann pakket opp og viste straks glede for det han hadde fått. Han fikk fargeblyanter, tegneblokk og blyantspisser. Han satte seg straks ned for å begynne å tegne en tegning av oss. Vertsmor hadde laget mye god julemiddag av grisen vi slaktet. Sultne tok vi turen hjem for å tilbrede julemiddagen vi hadde handlet inn til dagen før. Vi spiste biff på et fat av glasserte gulrøtter og løk, samt ovnsbakte poteter og hjemmelaget rødvinssaus. Smakene var en eksplosjon i ganene våre, og vi var alle enige om at dette var det beste vi hadde spist på lange tider. 

Klokken 21.00 var ti jenter på plass utenfor leiligheten og var klare til å se julefilm. Vi pakket opp pakker (secret santa) og hygget oss. De fleste sovnet under filmen, men vi var vel alle enige om at dette var en vellykket kveld. Turen gikk deretter videre ut i parken hvor det var duket for rakett-oppskyting. Vi møtte nok en gang lærerne og slo an en liten prat med dem og familien deres. 

Da vi kom hjem åpnet Frida og Maria pakker fra våre foreldre som tilfeldigvis var sneket med i hverandres kofferter. Derfor ble vi begge like overrasket. I pakken fra moren til Maria lå det et kort til Frida fra kjæresten, noe som ihvertfall ble prikken over i'en på julaften for henne. Ellers fikk vi alle mann nødvendig utstyr til sykehuspraksisen fra moren til Maria. Dette var veldig hyggelig. Kvelden avsluttes trøtte og slitne etter få timer med søvn natta før. 

 

















søteste spansklæreren vår havnet på sofaen vår med noe i promille og julegaver til Frida og Maria






 

 

Vi takker for oss!

Det har nå gått to uker av oppholdet her nede i Nicaragua, og vår tid til vår kjære vertsfamilie er over. Til tross for trange omgivelser, kaldt vann i dusjen og dårlig med nattesøvn, har vi rukket å bli glad i familien. De har vært så snille mot oss, og tatt oss godt imot. Det blir nok ikke siste gang vi ser dem på dette oppholdet. Kun en liten gåtur så er vi der igjen, vi har allerede avtalt å komme på besøk på julaften. Det blir koselig å se de igjen, og spesielt lille gollje våres; Andreo og fine hunden Rocky. 

Bildet ovenfor: far William, sønn William, Maria, Frida, mor Chilo, Anna, Julianne og forran har vi Keily som vistnok er søskenbarn av barna i huset, lille Andreo og Sjefen i huset, mamâ Susana.

Ovenfor ser man bilde av vegen vi har bodd ved i to uker nå
 

Vi fikk en litt brå avsluttning på oppholdet hos vertsfamilien, da vi sto opp tidlig i mårrest før skoletid, for å se på at grisen skulle slaktes til julemat. Det var leid inn to slaktere, og det gikk overaskende fint for seg. De hadde gjort det før for å si det slik. Vi fikk også være med på parteringen slik at vi fikk litt anatomireptisjon. Samtidig som det var litt av et syn, var det interesant å se hvordan de slaktet stakkars grisen.

 

 



Vi har nå ankommet nytt hus som var det største paradiset vi har opplevd hittil. En rennende foss som møter oss i inngangen, en fantastisk terrasse, to bad og to soverom av fantastisk kvalitet. Ingen av oss skulle tro at det eksisterte slik standard i Nicaragua. Men den største gleden for oss alle var vel et kjøleskap. Nå kan vi drikke kaldt vann igjen. I tillegg er det Aircondition her, så nå trenger vi ikke å sove under myggnetting! Vi skal nyte julen mest mulig her inne, nyte netflix med julefilmer og lage egen, god mat. Vi har dessuten invitert lærerne våre til et lite innsyn. 

Vi har fått god kontakt med lærerne, og i går var vi ut på en aldri så litta fiesta med hele gjengen. Skoledagen på fredag blir brukt til lakkering av negler og diverse forberedelser til kvelden. 

 




 

Vi spiste mat, tok noen drinker og danset salsa til utpå kvelden. 

 


 

Dagen etter blir en slapp dag på skolen. Mesteparten av skoletiden går bort på kjøp av klær, facebook og babbel på spansk.


 

Og i kveld skal vi etter Nicaraguansk tradisjon ut å feste hele natten, sammen med lærerne. Det vil si at vi starter klokken 22 med karaokebar, før turen går videre til dansing og diverse. Festen fortsetter i kirken klokken 04.00 hvor man drikker rom og går rundt samlet i byen. Deretter avsluttes kvelden klokken 05.00 med Happy hour. Julaften her blir utnyttet til å sove før en ny julefest fortsetter på kvelden. 

 

 

 


Diggeste dusjen.

 







Her kan vi se spanskskolen fra verandaen vår.

Tatt ut ifra en amerikansk klisjefilm.

I helgen som var pakket vi sakene og dro alle mann; 14 stykker på tur til Ometepe, en vulkanøy like utenfor byen. 

Transporten her i Nicaragua er noe uvant for oss, og vi fikk tilbud om å bli kjørt av samboeren til en av lærerne på spanskskolen. Vi bestemte oss for å benytte oss av det. En times tid før avreise fikk vi beskjed om at bookingen vår ikke lot seg gjennomføre, og vi booket et nytt hotell i full fart. Spente på resultatet la vi ut på tur i en altfor liten bil. Fire av oss fikk sitte på innsiden, mens de resterende ti måtte sitte ute, bak på bilen. Dette ble en vindfull og en artig tur med musikk, latter og god stemning. Turen gikk deretter over havet, og vi var meget spente på den såkalte ferjen vi skulle ta, men dette gikk over all forventning. 



 

Da vi omsider kom frem til hotellet etter en kjøretur inne i jungelen, kom vi frem til et fint lite sted der vi skulle tilbringe resten av helgen. Hotellrommet var helt utrolig fint. Vi alle sto og måpte av synet vi ble møtt. Dette ble luksus for oss, vi hadde til og med speil, varmt vann i dusjen og aircondition, som gjorde at vi kunne sove i frihet uten myggnetting. Magisk! Samtidig føltes det ut som vi bodde midt i jungelen, vi hadde blant annet hester, kyr, biller som lyser i mørket, padder som var like store som mangoer, og slanger rett utenfor døra. 


 


 

 









 

 



 

 



 

 

 

På kveldstid satt vi og så på en magisk stjernehimmel som ikke kan sammenlignes med en i Norge. En stjernehimmel både på bakken og himmelen ble et magisk øyeblikk for oss som vi aldri kommer til å glemme.
 



 

I løpet av turen til øya fikk vi gjort mye forskjellig. Noen leide sykler, andre tok turen opp vulkanen- men endte opp på apejakt i jungelen, noen tok turen til en lagune for å bade, og mange endte opp på hesteryggen for å galoppere i fantastiske omgivelser, både på stranden og i jungelen. 

Vi hadde også planer om å bade på stranden, men ble stoppet i siste liten av lokalbefolkningen da det var oksehai i vannet, en av de farligste artene som gjerne befinner seg på grunnvann. Den første morgenen sto vi opp klokken 05.00 for å se soloppgangen, noe sjåføren vår hadde rådet oss på det sterkeste. Dette ble derimot en stor skuffelse da det var overskyet.

På vandring til lagunen møtte vi på flere utfordringer hvor vi måtte kle av oss til trusen for å komme oss videre.






 

 





 

 

Shitty standard, hallelujah!

Buenas noche!

Vi tenkte det var på tide med en liten oppdatering fra oss. Vi får mange spørsmål om hvordan maten er her nede. Vi spiser bønner og ris hver dag, og opp til tre ganger om dagen, såkalt den berømte "gallo pinto". Tilbehøret varierer mellom kylling, fisk, mais og fritert gørt-ost, noe som ikke akkurat falt i smak. Ellers hender det at vi blir servert noe frukt til frokost som holder oss mette i omtrent 20 minutter. Hallelujah. 

I dag når vi kom hjem etter en dag i solen var rommene våre strøkne. Mor hadde gitt oss nye sengetrekk og nye håndklær, noe som derimot virkelig falt i smak. Da vi åpnet døren til rommet ble det utløst et kor med jentehyl. Vi tror mor forsto raskt hva vi følte for det hun hadde gjort for oss. Hun hadde dessuten hengt opp et foto av Anna og kjæresten på veggen. Da vi ankom første dagen ble vi helt fra oss og tenkte: hva har vi gjort? Skal vi bo her? Og nå føler vi at vi bor på et fantastisk rom. Vi har med andre ord allerede vendt oss til standarden her. Tommel opp for det! 

Ellers har vi nå pakket koffertene og er klare for helgetur til Ometepe, en vulkanøy, hvor det arrangeres en festival. Det er også muligheter for bading på fantastiske strender, riding, sykling, seiling og padling. Det er dessuten noen som har planer om å bestige en av vulkanene. Vi får se hva helgen bringer, og enn så lenge: hasta luego, kjære lesere!🇳🇮❤️



No hablo Español

Hola!

I morgest sto vi opp kl 07:00, rimelig spente. I dag var det duket for første skoledag på Latin American Spanish School i San Juan Del Sur. Vi ble møtt av en gjeng flotte lærere, alle fra en og samme familie. Anna og Julianne fikk søte Vilma som lærer, mens Maria og Frida fikk Lucia. Læringskurven er for de fleste av oss svært bratt. Men utbytte er stort og med et godt sortiment av læringsformer, hjemmelekser, og spansktimer 3 timer, 5 dager i uka tror vi spansken kommer seg ganske så rapido. Lærerinnene ønsker helst at vi snakker spansk til en hver tid. I dag fikk for eksempel Anna ikke gå på do før hun spurte om det på spansk. Ellers er de svært vennlige og byr på seg selv. Her avsløres de mest pikante detaljer om familie og deres privatliv. Men latteren sitter løst og det er god stemning. Spanskskolen har ellers god standard, og vi trives veldig godt her. Så godt at vi gjerne sitter her på fritiden. 



Lærevillige studenter med 2 stykk dyktige lærerinner!

 

Ellers har vi etter få dager i Nicaragua innsett at god nattesøvn kan vi se langt etter. Vi bor klistra inntil hovedveien, noe som medfører trafikkbråk fra lokalbefolkning som kjører i hundreogshitfart gjennom byen med pitbull på full vreng over anlegget. Det tutes og styres over en lav sko. For et bråk! For ikke å snakke om skuddene som avfyres i hytt og gevær, ogå om natta. Det smalt så høyt at bilalarmer gikk byen over. Nicaragua skulle jo være fredlig. Lite viste vi om at dette var raketter som skytes opp av lokalbefolkningen som en juletradisjon. Det skal vist nok vare til over nyttår. Hurra for det...! Samtidig tror vi nesten ikke familien vet hva søvn er, de legger seg for å sove kjempeseint og rundt klokken 4 på natten er de oppe igjen. Da starter de dagen med matlaging og TV-titting, noe vi hører veldig godt da rommene ikke er så tette.. Ellers tar det tid å venne til seg alt bråket på dagtid også. I løpet av 1 minutt er det sikkert 15 biler som tuter og nesten ramler ut av bilen for å se på oss.. 


Visstnok skal det være sommer i Nicaragua nå, og det er meget uvanlig med regn i disse tider. Noe uvanlig har åpenbart skjedd da det har regnet siden den dagen vi ankom Nicaragua. Frida ser det positive i det og synes det er bra plantene blir naturlig vannet av regnet. I tillegg er regnet varmere en dusjen vi har hos vertsfamilien, så kan ikke klage heller.

 

Hasta luego amigos

 


 

Bildedryss!

 

 

 

 



 









 

Bienvenida a Nicaragua

Hola folks! 

Etter en lang reise kom vi omsider frem til Chilo (vertsmor) som tok imot oss, og viste oss rommet vi skulle boltre oss inn på! Et trangt lite knøtt vi fire jentene skal bo på de neste to ukene! 

Familien vi skal bo til er kjempesøt, med mama Susana (bestemor) i spissen, som står for all matlaging. Mor Chilo og far navnløs, pluss tre barn bor der også! Minste sønn i familien e supersøt og en skikkelig sjarmis! De har også en fin liten hund; Rocky, samtidig som de har ørten katter som bor like nedenfor, som dessverre ikke er like velkommen. Sto og dusjet en dag, og så opp under taket, da jeg hørte at noen hadde sett en mus der, plutselig kom det en katt hoppende opp. Senere den dagen fant vi kattebæsj på rommet så det var hyggelig! 




 

Utover det er det en ganske avslappet atmosfære her. Da vi låste oss ute fra rommet ble minstejenta sendt for å hoppe over fra kjøkkenet og over til badet, via taket, for å låse opp. Huset er med andre ord ikke helt tett.


 

Ellers har vi det topp. Stranda er veldig good, men litt for my vind! Får jo til og med skjegg av all sanden i ansiktet.

 



 

Vi prækast!

 

 

 

 

Flykansellering, politi og kultursjokk!

Hola guapos!

Turen nedover til Nicaragua ble noe lengre enn forventet. Vi sto klare på flyplassen allerede klokken 04.00. Flyet skulle gå til Amsterdam før turen skulle gå videre til Atlanta og deretter Nicaragua, samme dag. Klokken 07 fikk vi beskjed om at flyet ble kansellert da datasystemet hadde sviktet. Der og da opplevdes dette som en nedtur etter vi alle hadde mannet oss opp til å dra, men KLM stelte godt med oss og vi fikk reise til Amsterdam med overnatting på hotell. Dagen etter gikk turen til Houston. 

Første kultursjokket kom da vi møtte vår driver Ismael. Skulle ikke tro at vedkommende hadde kjørt noen norske jenter fra flyplassen og inn til San Juan før. Vi hadde med oss 7 kofferter samt 4 håndbaggasjer. Dette skulle da stappes inn i en liten Nicaraguansk bil. Politiet skulle hjelpe oss slik at vi kom oss ut på vegen. Og en liten herremann med stort smil ville gjerne hjelpe oss å trille en koffert ti meter for så å forlange 10 dollar, noe politiet måtte trå til for å få slutt på. Ismael ofret skolissene sine som en siste sikring på verket. Også var vi på vegen, på veg mot vertsfamilien. Vi stoppet selvfølgelig noen ganger på turen for å se om baggasjen fremdeles var med oss, selv etter å ha kjørt i 20 km/t.

Klare for tur!

 


 

Ikke lengre så motiverte etter en natt uten søvn og med mange nerver
 
 


... men hva gjør vel ikke en matkupong på 250,- med humøret?
 


Vi skåler for siste gang med julebrus med en burger på flyplassen.





 

Flyet til Amsterdam fikk vi for oss selv.


 

Dagen etterpå var vi klare for turen til Houston.

 

Endelig fremme i Nicaragua hvor Ismael står klar for tjeneste med Nicaraguansk sjel.
 
 
Inne i bilen sitter snuppene og holder fast sin egen bagasje. 


 
Klokken 2 på natten, Nicaraguansk tid, var vi vel fremme etter over et døgn på reisefot!
Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits